I dag er en stolt og tradisjonsbundet næring redusert til nesten ingenting i form av 5-6 tilårskomne og nedslitte ishavsskuter, som i dagens sjøfartssammenheng egentlig hører fortiden til. Skuter som optimistisk ble bygget i 50- og 60-årene, før selfangstmotstandernes lysskye anstrengelser gjorde selfangsten ulønnsom.
Fra slutten av sytti-årene og fram til i dag, har man opplevet en stadig stigende invasjon av grønlandssel på den nordligste del av norskekysten, og med kystfiske som hovednæringsgrunnlag, har en hel landsdel blitt skadelidende. De siste 8-10 årene har fiskebankene og fjordene vært innvadert av horder av grønlandssel på desperat jakt etter mat. Bare de tre siste åreneble over 100.000 garndøde dyr bragt til land av kystfiskerne, og hvor mange dys som løsnet fra garnene og sank til bunns under opphiving, vet ingen. På diverse steder langs kysten av Nordland, Troms og Finnmark, hopet det seg selkadavre, og et nytt miljøproblem oppsto.
«Vest-Tyskland og Sverige bygger nye og kraftigere polarskip som i stor utstrekning blir brukt i norsk interesseområde, mens polarnasjonen Norge som er den eneste som har besittelser både i nord og syd, ikke har et eneste spesialfartøy for polarforskning. Før i tiden hadde norsk polarforskning god støtte i norsk fangstnæring i nord og syd, men den er nå avviklet. Norske forskeres innsats i vanskelig isfarvann rundt Svalbard er i dag prisgitt samarbeide med andre land som har sine egne fartøyer. Som framtidsperspektiv er det viktig å blåse nytt liv i en ishavstradisjon som står i dare for å gå tapt, og med det bryte råk for sterkere innsats i farvann der Norge ellers kan bli akterutseilt av andre nasjoner som bruker norsk område som innfallsporten til en fremtid i nord.»
