«Polarbjørn»

Då skuta vart sjøsett og døypt «Polarbjørn» i desember 1949 var champagnen bytta ut med ei isblokk som vart sendt i baugen på skuta. «Polarbjørn» vart ferdig til å gå første tur på selfangst til newfoundlandssesongen 1950. Jomfruturen gjekk ikkje heilt utan problem. 30. mars tok det til å brenne ved nedgangen til lugarane akterut, og brannen spreidde seg til byssa. Alle dører vart skalka, og mannskapet fekk kontroll over brannen med slangar og pulverapparat. Ein knapp månad etter, den 24. april, får «Polarbjørn» avslegen ein propellvenge mot ein isknult. Skuta rista godt då dei sette maskinen i gang att, men med sakte fart fortsette dei fangsten med forsiktig bruk av maskin. 8. mai sette dei kursen mot Noreg, og etter nokre dagar byrja det å leke i pakkboksa. 14. mai er det kraftige slag i propellhylsa. Propellen kan ikkje brukast meir då ein fryktar større lekkasje. Bergingsbåten «Salvator» vert då kalla ut frå Noreg og kjem til og sleper «Polarbjørn» attende til Brandal. Her leverer «Polarbjørn» 11.400 sel til ein verdi av kr. 150.000,- Året etter var fangstverdien 500.000,- og det same var den i 1956 og 1957, men då er også skuta på fangst i danskestredet og leverer fangst der i frå begge dei åra til ein verdi av kr. 100.000,-

Utanom selfangsten var «Polarbjørn» eit fast innslag på Grønland. Første gong, i 1950, hadde den også med heim levande moskus for å sette ut på Dovre. Hausten 1956 var «Polarbjørn» hyra for ein tur til Sørpolen. Då heldt dei følgje med «Polarsirkel». «Polarbjørn» gjekk rett på fangst ved Newfoundland der i frå.

Etter Newfoundlandsturen i 1957 går skuta som normalt til Aust-Grønland på ekspedisjon for utskifting av mannskap på stasjonane og påfylling av proviant og utstyr. Det er mykje og vanskeleg is dette året, og «Polarbjørn» går seg fast i isen då dei prøvar å kome seg ut. 24. august byrjar isen å skrue mot dei kraftige skutesidene. Klokka ni på kvelden knakar det så mykje i skuta at dei tek båtar, proviant og utstyr inn på isen i tilfelle det går gale. Ein time etter pressar isen inn babord side, og vatnet fossar inn i skuta. Alle pumper går og dei greier å halde skuta, men den er knust og det er lite von om reperasjon. 28. august er det eit amerikansk helikopter i Mestervig. Dei tilbyr seg å gjere forsøk på å berge dei 14 i mannskapet og dei 9 passasjerane. Dette kan fort verte den einaste moglege berginga, og då mannskapet vurderer det vanskeleg å berge skuta, takkar dei ja til å verte henta av helikopter. Helikopteret gjorde 6 turar og flaug havaristane inn til «Teisten» som låg ved Robertsonøya, og dei tok dei seinare inn til Mestervig. Eit dansk fly flaug to dagar seinare over posisjonen der mannskapet hadde gått frå borde, då var ikkje «Polarbjørn» lenger å sjå. John Giæver var ekspedisjonsleiar på turen, og John Giæver jr. var mannskap. Sistnemnde har skrive denne historia om dette forliset:

NØG- ekspedisjonen 1957 – M/S ”Polarbjørn”s forlis

Dette skulle bli min tredje og siste ekspedisjonstur til Nord-Øst Grønland. Det var ikke mange Oslo-gutter på ishavet i de dager. Kanskje fordi dette var et liv så annerledes enn bylivet gjør at mine oppleveleser i de polare strøk fremdeles sitter på netthinnen. Selv om jeg ikke lengre var som skårunge å betrakte, var jeg tross alt bare 17 år gammel den gangen. Denne turen skulle få en dramatisk avslutning. Jeg skal forsøke å gjengi hendelsene slik de opplevd av denne unge bygutten.

Etter en vellykket ekspedisjon til de norske fangst – og radiostasjonene, avsluttet vi som sedvanlig  med høflig radiokontakt med Myggbukta radio og Daneborg stasjon for å ønske dem en god vinter og melde at vi var i ferd med å forlate grønlandske farvann med kurs for Norge.

Da fikk vi beskjed fra Daneborg om at den norske stasjonen på Kap Hersckel hadde problemer, fordi vår mann der viste alle tegn på å ha store alkoholproblemer. Han var førstegangs overvintrende, og hadde ikke vist tegn til dette, verken under jobbinterjuvet eller på overfarten. De  danske politigutta i Sirius-patruljen hadde vært innom stasjonen et par gangen, for hver gang å oppleve en drita full fyr som snaut kunne gjøre rede for seg, og som lot bikkjer og utstyr klare seg selv. Hundene var lenket fast og ville ikke kunne overleve med mindre de ble matet. Danskene matet dem, men hadde liten tro på at tullingen sjøl ville overleve.

Vi ble derfor nødt til å avbryte hjemturen for å gå tilbake til Kap Hersckel for å redde karen fra seg selv. Der fant vi en overstadig beruset fremtoning kun iført lange underbukser og med naken overkropp samt 16 hysteriske sledehunder. Alt utstyret vi hadde losset nede i fjæra lå der fremdeles og fangsthytta var et totalt kaos. Han hadde drukket opp vinterens brennevinskvote (ca to kasser sprit) og en liter medisinsprit. Han hadde dessuten satt i gang hjembrenningsapparatet, et obligatorisk inventar på mange hovedstasjoner. Vi konstaterte raskt at stasjonen måtte avvikles, ryddes og gjøres  vinterklar for eventuelle besøkende. Bikkjene og en del av provianten fraktet vi lenge inn i Youngsfjorden til Daneborg.

Etter at alt var satt på land og bikkjene var overlatt i trygghet hos sine nye eiere og var klar til å seile ut igjen, fikk vi isvarsel fra det danske oppservasjonsflyet om at det var stor is i drift sydover. Vi sa farvel og seilte ut fjorden så fort vi kunne for bare å konstatere at det var for seint. ”Polarbjørn” bakset rundt i isen på søk etter ei råk ut mot åpent hav. Tross sine mange dieselkrefter bak solide skrogsider, ble hun tilslutt kilt fast mellom to store isflorer på mange kvadratmil i omfang og med en tykkelse på flere meter. Sunnmøres kraftigste Polarskute satt dønn fast.

Vi drev hjelpeløst nedover kysten. Nødsignalene knitret ut over eteren og ble fanget opp av Myggbukta radio som med sine kraftige sendere formidlet dem videre til resten av verden. Norge fikk beskjed og den amerikanske flybasen på Thule, helt nord på Grønland, oppfattet også nødropet. Deretter fulgte en lang ventetid med mange rare meldinger svirrende i luften. Planer om hvordan vi skulle reddes ble lansert, alle tilbakevist av ”Polarbjørn” som urealistiske. Det tok lang tid før Norge oppfattet at vi lå omringet av millioner av tonn med stålis.  Selv ikke den sovjetiske atom isbryteren   ”Molotov”  ville ha klart å komme inn til oss.

Der vi lå var iskanten så høy at den fikk feste høyt oppe på den rette delen av skrogsidene og forhindret dermed skuta å bli skrudd opp av isen. Hun var bygget på samme prinsippet som ishavsskuta ”Fram” med en skrogform som var formet skrått innover for å kunne bli skrudd opp av isen som en kork. Det ble gjort mange forsøk på å vrikke løs skuta, blant annet ved å pumpe smeltevann fra isen frem og tilbake mellom de ytre bunkertankene. Da dette ikke fungerte, festet man lastebommen til et isanker langt ut på isen for å brekke skuta opp av klemma. Forsøke ble stoppet da masten var i ferd med å brekke i dekksfestet.

Like bak oss var det ei råk stor nok til å romme skuta, selv om sprekken skulle klappe sammen. I håp om at knipetaket vi satt i skulle løsne et øyeblikk, ble maskinen satt i revers og gikk på tomgang i døgnvis i håp om at underet skulle skje.

Vi drev sydover mens isen småtygde på skroget. Etter en uke som fastlåst i en skrustikke bestemte naturen seg for å vise sine krefter. Det var midt på natten og de fleste sov da det begynte å knake i skroget. Samtidig lå det en merkelig lyd i luften, nesten som lyden av en skvadron med jagerfly fra krigens dager.

Det som så skjedde ville under andre omstendigheter ha hatt en viss underholdningsverdi. Folk løp omkring i langt vinterundertøy av ymse kvalitet, og hoppe barbeint ut på isen i redsel for å bli med skuta ned. Det sank til 10 grader minus på natten så det var en forfrossen og hutrende flokk sjøfolk vitne til at ”Polarbjørn” ble tygget i stykker.

Presset på de tykke skutesidene ble så voldsomt at dekket bulet opp på midten. Det medførte først at lukekarmene over lasterommet kom høyere enn rekka for så å vri seg slik at pressenningen som lå over, spjæret som dopapir. De tunge jernlokkene over bunkertankene ble presset opp sammen med dekket og dro til værs som flygende tallerkener, for så lande på isen mange hunder meter fra skuta. Hadde de truffet noen ville vedkommende ha bli drept momentant.

De tykke dekksbjelkene knakk som fyrstikker.

Spantene brast på begge sider og tommetykke jernstivere ble slitt tvert av som syltetøystrikker langs hele skipssiden. Skroget ble klemt inn mot tankene som ble stuket sammen, samtidig som de skar seg inn i garneringen. Vannet fosset inn og alle pumper gikk for fullt, likevel steg vannet raskt over maskindørken. Dekkspumpene ble bemannet og vi pumpet for harde livet.

Så fulgte en øredøvende stillhet bare avbrutt av den før omtalte ”flyduren”. Det var en merkelig forsamling som sto på isen. Den mest korrekt var ”ishavspresten” Monrad Norderval som hadde gitt seg tid til å ta på seg en fotsid svart regnfrakk. Så lød kommandoordene gjennom luften. Alle mann om bord igjen, opp med luka og ut med en robåt som lå i rommet. Skutas livbåter var for tunge, og vi hadde behov for en båt vi kunne ha det mest nødvendige utstyret i og som det var mulig å slepe med seg over isen til bruk i store åpne råker som måtte krysses. Tilhørende den yngre og derfor antatt sprekere garde, ble jeg sendt ned i lasterommet for å feste heisestroppene på robåten. Det var en kald jobb fordi kaskader av iskaldt sjøvann ble presset gjennom sprekker i skroget.

Mens vi jobbet for harde livet overhørte vi en dialog som ga humøret vårt et hardt tiltrengt løft. Det var styrmann Pedersen som henvendt til sogneprest Norderval og litt sarkastisk ba ham si noen velvalgte ord i sakens anledning. Han fikk følgende svar.

”Jeg tror Herren vil ha forståelse at vi fortsetter å jobbe nå så får vi heller vurderer om det er noe og takke for etterpå”.  Ikke rart at den ”prestesjela” hadde så god kontakt med ishavets glade borgere. Mye har blitt fortalt om denne helt spesielle Guds tjener som senere ble biskop i Tromsø. Det utrolige er at det meste er sant, riktig nok lett krydret i vanlig Møre/Tromsø stil. For i følge min far som skrev flere historier om ham i sine bøker, så ble en hverdagshistorie ikke helt god før den ble redigert til en fullt ut troverdig løgn.

Da vi hadde gjort det som kunne gjøres for evakuering og en eventuell strabasiøs fottur inn til land, dukket kokken opp på isen med en stor gryte med varm lappskaus som han hadde laget mens vi andre bedrev evakuering. Han ble spurt om han ikke hadde fått med seg at vi var i ferd med å forlate skuta, noe han bekreftet at han hadde.  Men han mente at det fikk være grenser for hvor mye man skulle jobbe på tom mage og at vi fikk vente med å havarere til vi hadde spist. Rolig type den kokken vår.

Inntil dette fant sted virket situasjonen forholdsvis udramatisk. Det hele fikk et helt annet perspektiv når vi alle ble samlet i ruffen forut og ekspedisjonsleder og offiserer fortalte oss at vi nå dreiv  nærmere  en kyststrekning som var full av fjordarmer med leveutløp og isbreer som stadig kalvet og sendte ”nyfødte” isklumper på noen millioner tonn ut i farvannet hvor vi satt fast. Disse isfjellene med 90 % av massen under vann ble styrt av strømmen og seilte som isbrytere gjennom havisen og knuste alt i deres vei. ”Polarbjørn”s muligheter til å overleve dette var på nivå med et egg i en steinknuser. Det ble derfor bestemt at hvis ikke hjelpen kom i løpet av dagen etter, så skulle vi begynne å gå mot land.

Så kom beskjeden. Vi skulle alle starte på likt, men slik at de første tørnene med å slepe lettbåten med utstyret, skulle tas av de eldste karene. Når de så var utslitt, skulle vi yngre  bruke våre krefter til å komme oss til land.

Det ble lenge stille i ruffen helt til en av karene utbrøt, ”ikke faen”. Dermed  var diskusjonen i gang. Den ble fort stoppet da ekspedisjonslederen sa at dette ikke var et forslag, men en ordre. Det var på den måten flere ville ha en mulighet til å overleve. Fordi samme leder var min far tok jeg der og da min første voksne og ufravikelige avgjørelse.

Jeg ville ikke komme hjem til Norge til min mor og heller ikke leve resten av mitt liv med vissheten om at jeg hadde forlatt min far på et isflak for å dø. Det fikk da være grenser til svik. Han forsøkte nok å få meg til å se det fornuftige i planen, men det endte opp med at jeg ble så forbannet og fortvilet at jeg måtte gå en lang tur på isen for at de andre ikke skulle se at jeg strigråt.

Gud skje lov ble det ikke nødvendig.  Som så mange ganger før var det amerikanerne som trødde til.  De spontanreagerte og sendte ned fra Thulebasen et Globemaster lastefly med et Sikorsky helikopter i lasterommet. De landet på flyplassen i Mestersvig, opprettet så et fueldepot ute på kysten, hvorfra de startet evakueringen av oss.

I den forbindelsen oppstod det en situasjon som i ettertid må betegnes som hell i uhell. Det hadde seg slik at jeg hadde glemt mitt fotoapparat hjemme, slik at min far fikk skipsreder Petter Karlsen til å låne meg sitt. Det var et av datidens flotteste kameraer. Jeg oppdaget at blant de amerikanske soldatene var en militær korrespondent. Jeg hadde gått tom for film og spurte om jeg kunne få kjøpt en av ham. Han ga med da den første diapositiv fargefilm jeg hadde sett og hjalp meg med å stille inn superkameraet til Karlsen. Jeg fotograferte hele forliset også fra helikopteret og fikk således dokumentert det hele.

Det hører med til historien at denne nye fargefilmen var ukjent i Norge og måtte sendes til Sverige for fremkalling. Da Sjøretten ville ha bilder på papir måtte de sendes til USA for kopiering. Filmen er i dag like fin og er kopiert og levert til Ishavmuseet i Brandal, hvor noen av de er hengt opp på veggen. Vel inne i Mestersvig ble vi overført til en DC-6 fra US Airforce som bredvillig og gratis fraktes oss til Keflavikbasen på Island. Der ble vi mottatt med den samme servicevennlige behandlingen som vi hadde fått under hele redningsaksjonen. Vi var på basen i to døgn som amerikanernes gjester og ble interjuvet på amerikansk fjernsyn (hvilket vi knapt hadde i Norge).

Oppholde på basen ble et eventyr for en flyinteressert ungdom. Det skulle bli mitt fremtidige yrke og soldatene lot meg få full omvisning.  Vi ble deretter sendt hjem på 1 klasse meg luksusfergen M/S ”Hekla” til Bergen. Selv om vi hadde fått vasket både oss selv og klærne våre i Island hadde vi ikke andre klær enn de vi sto og gikk i da vi forlot skuta. Man kan vel si at vi stakk oss ut i forhold til de mer velkledde passasjerene, men vi virket antageligvis bare eksotiske og spennende, for alle ville snakke med og fotograferes sammen med oss.

I stille ettertanke senere i livet kan jeg bare uttrykke takknemmelighet overfor skjebnen som lot meg oppleve alt dette. Mitt møte med disse utrolige menneskene som hadde sitt liv og virke i de polare strøk og ikke minst bli oppdratt, og formet av dem til den person jeg er i dag. For en oppkjeftig gategutt fra gamle Vika og østkanten i Oslo var påvirkningen enorm. Oppdragelsen var enkel likefrem og rettferdig, men ville definitivt ikke blitt godkjent av dagens barnepsykologer. Vi tålte vel en trøkk i de dager. Jeg er i et hvert fall bare takknemmelig.  Jeg avslutter derfor med en artig episode som hendte meg senere.

Da jeg noen få måneder etter hjemkomsten møtte til militærtjeneste var jeg mentalt sett som en voksen mann å regne i forhold til mine medsoldater som kom rett ut fra barneværelsene. Til bygutt å være var jeg nok blitt rimelig god til å skyte, noe som førte til følgende episode. Første gang vi var på skytebanen på rekruttskolen, fikk jeg utlevert et gevær av typen Garrang. Et typisk nærstridsvåpen som i tillegg hadde et dioptersikte som endret seg for hvert skudd. Jeg sa fra til sersjanten vår og ble straks beskyldt for å komme med dumme unnskyldninger for manglende evne som skytter. Han hadde nok hørt dette før.

Jeg ba da om å få låne hans egen 7,62 presesjons Mauser og ba ham å sende en markør bort til 300 meters blinkene, for å kunne bevise det motsatte. Mauseren ble overrakt meg med et flir som  stivnet etter en knestående serie på fem strake blinker på 300 meteren. Han spurte hva i helvete jeg hadde drevet med før jeg kom inn i flyvåpenet og svarte da med falsk beskjedenhet og en litt ”omarbeidet” sannhet noe vås om tre knallharde år som fangstmann på ishavet. Hadde mannskapet på ”Polarbjørn” hørt de historiene som jeg etter hvert produserte, hadde de spydd. Min far derimot, ville i følge sin fortellerdoktrine, ha nikket anerkjennende til sin sønns litterære fremstillingsevne.         

John Giæver jr.