Kjell -G. Kjær:
Ishavsfarerne 1859–1909 bygger i hovedsak på primærkilder som ishavsfarernes egne beretninger i mer enn 50 skipsdagbøker, 20 dagbøker, et stort antall sjøforklaringer etter forlis, korrespondanse mellom ishavsfarerne og polarforskere som Adolf Nordenskiöld, aviser fra 1859 til 1909 og regnskapsbøker tilhørende ishavsrederi.
1859 ble det naturlige oppstartsåret for dokumentasjonen, fordi det finnes svært lite kilder før avisene begynte å omtale fangstreisene i 1859. Avslutningsåret er valgt på grunn av motoriseringen av flåten som hadde sin start da og som ga en helt annen fangstkultur og en helt annen fangsthverdag enn i seilskutenes tid. Det ble et naturlig skille. Hendelsen etter dette er en helt annen historie.
Her er rike oversikter over fangstresultat, skippere og harpunere som arbeidet på de forskjellige skutene, de vitenskapelige ekspedisjonene, forlisene, tilvekst i flåten, overvintringene, teknisk utvikling, kartlegging av nye områder i arktisk og hvorledes fangstfeltene ble utvidet fra Grønland i vest til Novaja Semlja og Franz Joseph Land i øst – her er sågar plass til fortellinger om mytteri på Ishavet.
